Meningsmålingene som tapte valget
Uavhengig av hvem som vant det amerikanske valge, tapte meningsmålerne igjen. Det reiser flere spørsmål om bransjen, mediene og troverdighet.
Per torsdag kveld (5. november) vet vi ennå ikke hvem som vant det amerikanske valget, og det er i ferd med å bli en valgthriller uten sidestykke. Kanskje for spennende, og allerede sirkulerer anklagene om valgjuks rundt omkring på nettet.
Men uavhengig av hvilken kandidat som går seierende ut, er det liten tvil om at meningsmålingene gikk på en ny kjempeblemme.
Som jeg skrev om 5. august hadde jeg bange anelser om at vi kom til å få en gjentakelse av 2016 der hvor meningsmålingene var svært feil i favør den demokratiske kandidaten.
Og det ble virkelig en pinlig kveld for dem som alle festet sin lit til; de samme som leverte dårlig i 2016. De som leverte bra i 2016 var ikke troverdige før etter valgnatten. Trafalgar Group traff meget godt igjen i år.
Vippestaten Texas
I løpet av de siste ukene før valget viste målingene en så stor Biden-ledelse at norske og internasjonale medier mente at den måtte være for stor til at det kunne bety så mye på valgdagen.
Det ble til og med lagt opp til at Texas var blitt en vippestat. Argumentasjonen var at det er så mange som har flyttet dit fra California, og dermed tatt med seg verdier og politiske holdninger fra hjemstaten.
Men hvem trodde egentlig at Biden skulle vinne Texas? En delstat som ingen demokratisk kandidat har klart å vinne siden 1976?
Men ifølge meningsmålingene var Biden og Trump «neck on neck» i denne delstaten, aller mest av meningsmålinger med den høyeste «rating», altså de som er vurdert best etter kvalitative kriterier knyttet til såkalt «survey»-metodikk (se Hva gikk galt i 2016).
Texas gikk til Republikanerne med nokså stor margin (52,1 prosent). Noen av meningsmålene var langt unna å treffe godt, men mange var innenfor feilmarginen.
Likevel er Texas et godt eksempel på narrativet som ble skapt av medier om at Trump var helt sjanseløs. Selv i bastionene som Texas.
Medienes narrativ
I dagene før valget latet det til at valget allerede var avgjort på forhånd. De fleste var helt sikre på Biden-seier. De store mediene i Norge spiste narrativet de fikk servert av pressen i USA, og videreformidlet det etter beste evne i Norge.
New York Times hadde en ganske god og forklarende artikkel i The Upshot et par dager før valget.
Her ble det gått gjennom hvorfor vi skulle få servert mye mer presise meningsmåler i 2020 enn for fire år siden.
Og det var mye bra og riktig her. Et av problemene har nok helt klart vært mangelfull representasjon av hvite med lavere utdanning, og personer generelt med lavere utdanning.
Det har blitt gjort forsøk på å vekte disse opp, slik at man justerer utvalget til å gi de underrepresenterte individene som har svart tilstrekkelig representasjon. På den måten skal deres mening «veie» like mye som i virkeligheten – altså den faktiske fordelingen.
Problemet med dette er at man vil kunne ende opp med å reprodusere villige respondenter som sannsynligvis vil avvike fra en tilfeldig spurt person i den samme målgruppen.
Et annet aspekt som også ble problematisert i forkant av valget er dette med «social desirability bias«. For å unngå et pinlig forsøk på oversetting er det bedre å forklare dette:
Social desirability handler om at man oppfatter enkelte meninger eller syn som mer korrekt blant andre mennesker man interagerer med. Et tenkt scenario i dette tilfelle er at du ikke vil si at du stemmer på Donald Trump fordi det kan føre til sosiale kostnader. Altså at man intuitivt anser det for å være en risiko å oppgi hvem man skal stemme på, som er for stor til å ville røpe det i en meningsmåling.
Frykten for sosiale konsekvenser ved å si noe politisk ukorrekt kan i mange tilfeller være reell. Det er omfattende bruk av merkelapp-setting (labelling) og andre metoder som fungerer sosiologisk på en sånn måte at det kan forandre atferd hos dem som har andre syn enn majoriteten, eller like ofte (relevant i dag), mektige dagsordensettende minoriteter.
Vi vet fra studier at dette er tilfelle. Mange frykter faktisk for sosiale konsekvenser ved å dele politiske syn.
Denne typen bias er kjent fra amerikansk politikk, og går under navnet «Bradley-effekten«. Og VG skal ha heder for å ha bragt opp dette temaet i dagene før valget.
På basis av disse faktorene kan resultatet ha blitt at mange som svarer i de målgruppene som er blitt forsøkt justert opp gjennom statistiske teknikker faktisk mot sin hensikt kan ha forsterket problemet, dersom sosiale bias som over har vært så utbredt som mange tror. I tillegg til problemene rundt resirkulering villige individer.
Hvem skal du stemme på? vs. Hvem tror du naboen stemmer på?
Det er ofte påfallende å høre intervjuer på TV hvor de kvier seg litt for å svare hva de selv skal stemme, særlig om de skal stemme på en omstridt kandidat. Men de svarer gjerne på hva de tror naboen skal stemme på, eller hvem som vinner i nabolaget eller hjemdistriktet.
Meningsmålinger som stilte spørsmål om hvem velgerne trodde ville vinne valget, og ikke hvem de selv skulle stemme på, viste i stor grad et annet resultat. Dette kan være en indikasjon på at «social desirability bias» har vært ute og gått.
Popular vote
Uansett ble det et veldig jevnt valg, og Joe Biden vil vinne den så kalte «popular vote». Det vil si antallet stemmer totalt for hele nasjonen.
Men dette har til tross for en del medieinnslag veldig liten betydning. Ikke bare politisk, det er jo åpenbart at valgmennsystemet ikke bryr seg om det totale antallet stemmer, men også fordi vi vet at de store befolkningsrike delstatene er så suverent Demokratiske.
Hvis det er ett sted din Republikanske stemme får svært lite å si, i hvert fall i presidentvalget, så er det i California. Den mest folkerike delstaten.
Dette medfører at du som republikaner vil bli desinsentivert til å stemme, fordi du vet det ikke vil nytte.
Delstatene som republikanerne har vunnet er vesentlig mindre, men flere, og de er som regel jevnere. Dette betyr at frafallet i store delstater som California nok utgjør en stor del av forskjellen i antallet totale stemmer.
Rene spekulasjoner, idet dette er et tiltenkt scenario. Allikevel mener jeg at «popular vote»-seier ikke er et godt argument for en eventuell moralsk seier.
Dette er også noe som er en godt kjent problemstilling, og som benyttes i noen grad i bruken av meningsmålinger. Det er grunn til å tro at det er politisk gunstig å svekke motstanderens velgeres tro på at det er mulig å vinne.
Dette kan også ha påvirket de dårlige meningsmålingsresultatene. Dersom man antar at det er kognitive bias blant mediene som gjør at de har underliggende motiver til å ville bidra til den ene eller andre kandidaten, som er en helt rimelig tanke, men dette kan også gå begge veier.
I de neste timene vil vi kanskje få vite hvem som vinner, og til tross for at meningsmålingene bommet mye, ser de vitterlig ut til å få rett – til slutt.
(Illustrasjonsbilde: Sakset fra fourthirtyeight.com)
