Kriser på løpende bånd – nye tider for Norge
Tiden før 2020 fremstår nå som den rene «walk in the park». Nå kommer krisene på løpende bånd, og vi virker ikke å være i stand til å hanskes med dem. I hvert fall ikke de som styrer landet.
Vi er på vei ut av en epidemi som historikerne kommer til å få nok å ta tak i når de skal forsøke å forstå hva som hendte de skjebnesvangre ukene i begynnelsen av 2020, og utover de påfølgende to åra.
Men bortsett fra at flere har dødd av covid i 2022 enn tidligere år, har det vært merkelig lite skriverier om dette i år. Myndighetene ga opp kampen mot viruset for lenge siden, og vaksinepolitikken ser ut til å være det neste til å skrinlegges. Og for mediene har helt andre ting tatt over oppmerksomheten.
Ukraina-konflikten, energikrise og prisgalopp er noen stikkord på hva som har overtatt medienes flater, og det skal nok ikke gi seg med det første.
På toppen av det hele er det en narrativskrise.
Elon Musk har åpnet opp verdens viktigste dagsordenssettende medium, Twitter, til en hel verden.
Hovedstrømsmediene må nå si opp hundrevis av ansatte da folk flykter fra det aktørene selv kaller «nyheter», men som mer og mer ligner på renspikket propaganda, særlig i USA, hvor leserne har tilgang til alternative, konkurrerende narrativ. Og slagordet når de gamle triksene ikke virker som planlagt er «double down the effort»; doble innsatsen.
Norge er i den mest absurde situasjonen av dem alle. Statens handelsoverskudd med resten av verden tredoblet seg i perioden januar til november 2022 sammenlignet med samme periode året før.
Vi snakker fra før om verdens rikeste stat.
En stat som eier det meste av kraftproduksjonen i et land hvor gjennomsnittsprisen for å utvinne vannkraft er ca. 12 øre på kw/t. Likevel føres en politikk hvis formål etter alle solemerker er å straffe befolkningen økonomisk, og nærmest disiplinere dem på plass.
Støre, Vedum og Onkel Skrue
Støre og Vedum skylder på prisgaloppen. Men denne synes ikke å være kun etterspørseldrevet i Norge. Det er ikke bare økt etterspørsel etter det samme antallet tilgjengelige goder, det er i større grad tilbudet som går ned, og derfor øker prisene selv om etterspørselen er lik.
Dette er økonomisk innstrammende i seg selv, og vil sørge for å skape balanse over tid, og sågar også legge press på den private sektoren til å stramme inn. Økte renter på toppen av dette, for ikke snakke om økte skatter og avgifter, gjør antakelig bare vondt verre.
Og da har vi ikke snakket om Norges Banks kronesalg.
Pengebingen til Onkel Skrue i Finansdepartementet er for liten til å få plass til alle pengene som tjenes via blant annet kraftsalg i kroner, og disse må dermed veksles i amerikanske dollar for å plasseres i oljefondet (gjennom kjøp av utenlandske assets).
I tillegg, på grunn av offshorenæringens store skatter i norske kroner, må mange av disse først veksles i kroner av olje- og gasselskapene, for å betale skatter og avgifter, før de igjen må veksles tilbake i dollar av Onkel Skrue, som ikke finner plass til dem i pengebingen sin.
Kronesalget legger et negativt press på krona, og denne svekker seg mot dollar. Nordmenn har blitt betydelig fattigere målt i dollar de siste ti årene. Prisene på boligene våre har antakelig sunket i verdi relativt mot utenlandsk valuta de siste tiårene.
Kroner mot dollar: Verdien på dollar har økt betydelig de siste tiårene. Graf fra Google-søk.
Likevel skrytes det hver gang oljefondet setter en ny topp målt i antall kroner. I amerikanske dollar ser regnskapet helt annerledes ut.
Og med en svakere krone importerer vi enda mer inflasjon.
Løsningen til regjeringen og Norges Bank er å presse privat sektor i kne for å knuse et lønnsopprør til våren, og samtidig svekke arbeidsmarkedet. Men det straffer bare de aller svakeste, kan ende opp med å velte hele boligmarkedet, og å gi oss kriser på rekke og rad.
Selv ikke onkel Skrue klarer å rette opp et slikt synkende skip før neste valg. Så spørsmålet er om de må slippe opp bremsen før det går for langt, og tar med seg alt som er av tillit.
Skratene tillit
Vi er utvilsomt i ferd med å få en tillitskrise. Politikerne ser ikke ikke villige ut til å løse folk flests umiddelbare utfordringer. De stritter direkte imot, og velgerne ser det. De skylder på internasjonale forpliktelser. Avtaler som er signert over en lav sko de siste årene, uten demokratisk tilsyn.
Regjeringen og myndighetene i dette landet vil få en eskalerende tillitskrise dersom ikke noe gjøres. Befolkningen har stemt nei til EU ved to anledninger, og det ser ikke ut til å være noe EU-medlemskap på horisonten.
At våre ledere har tvangsinnmeldt oss i en energiunion som kun kommer norske forbrukere til skade, hjelper svært, svært lite.
Når folk får kjenne dette skikkelig på kroppen i form av økonomisk nød, vil det få større konsekvenser enn hva vi har sett hittil. Og det mistenker jeg inntreffer i januar/februar neste år.
Nå kreves det de stødigste hender bak roret. Vi har trolig ikke sett en så kinkig politisk situasjon siden før andre verdenskrig. Ustø hender ved roret vil kunne gjøre stor skade.
Og Støre ser ikke særlig stødig ut der han står.
