Ny koronabølge, flere tiltak og mindre dokumentasjon
Mens en ny koronabølge skyller inn over Europa og USA, virker det som polariseringen øker på alle flater. Samtidig innføres nye tiltak tilsynelatende uten godt nok grunnlag.
Vi går inn i den siste uka før valget i USA. De siste månedene har vært mildt sagt surrealistiske, på så altfor mange ulike måter.
Koronaviruset ligger som et mørkt bakteppe for en politisk duell vi aldri har sett maken til, og som splitter både USA og verden i to, som to kontinentalplater som driver fra hverandre, for å ta en analogi fra geologien.
Her hjemme ser vi nå en innstramming av koronatiltak både nasjonalt og lokalt, og særlig i Oslo og Bergen.
Det begynner å bli lenge siden 12. mars, og etter en liten pustepause over sommeren kan det se ut som vi skal inn i en vinter med nye strenge regler og innskrenkninger i vår personlige frihet.
Det blir derfor desto viktigere at tiltakene som kommer er spiselig for befolkningen, og stemmer over ens med det bildet som folk flest ser av konsekvenser der ute.
Politisk «irrasjonalitet»?
Jeg er av den grunn litt skeptisk til de siste tiltakene som innføres, og mener vi ser ikke tilstrekkelig konsekvenser av epidemien i Norge ennå. Vi har ikke en situasjon som er ute av kontroll og det er fortsatt veldig langt opp dit.
Innføring av nye inngripende tiltak så tidlig kan lede til ytterligere trøtthet i befolkningen omkring smittevernstiltakene.
Det er likevel forståelig ut fra et politisk ståsted, dit vi nå er kommet, at man er villig til å gjøre alt dette for å hindre et større utbrudd.
Vi har havnet i en situasjon der hvor hvert eneste koronatilfelle har blitt viet så stor oppmerksomhet, at vi ikke lenger kan tillate oss å forholde oss realistisk til sykdommen.
Til alle tider har vært tvunget til å forholde oss til sykdommer og død, men det kan virke som vi nå har havnet i en situasjon hvor man ikke lenger forholder seg til realistiske virkelighetsoppfatninger.
Politikk er og har alltid vært prioriteringer. Vi har blant annet et eget råd som vurderer hvem som skal få eller ikke få kreftmedisin, beregnet ut fra pris og nytte. Noen syke får ikke medisin og vil dø, delvis som følge av politikken som føres. Dette skjer hver eneste dag – ellers. Bare ikke når det gjelder koronavirus.
Selve fundamentet i samfunnet, nemlig økonomien og helsen til dets individer, som har gjort oss så friske og rike at vi nærmest utradert hungersnød på verdensbasis, risikeres tilsynelatende villig under påskuddet av at man skal redde så mange liv som mulig fra covid-19.
En sykdom som etter alle solemerker har et nokså mildt forløp for de aller fleste, og hvor vi ennå har til gode å se stor dødelighet.
Og selv om konsekvensene av koronaviruset kan virke obskure, vet vi hvilke sosiale konsekvenser isolasjon og ensomhet kan medføre. Vi vet også hvilke konsekvenser arbeidsledighet kan påføre individer.
Likevel er man villig til å utsette størsteparten av befolkningen for disse konsekvensene, for å redde noen få utsatte individer fra koronaviruset.
Dette kan synes irrasjonelt. Men det er antakelig ikke politisk spiselig å gjøre noe annet, særlig ikke etter flere måneder med snakk om hvor mange som dør – uten å sette dette i perspektiv.
Absolutte talls fortryllende egenskaper og kognitiv dissonans
Vi ser en mediesituasjon hvor det kastes ut tall i hytt og gevær.
Tall er makt, og de brukes som aldri før. Mest fordi de gir illusjonen av skråsikkerhet. At man ikke bare synser. Men alle som har jobbet med tall vet at disse kan tolkes på like mange måter som all annen informasjon. Og det har blitt et stort problem.
Mediene kaster ut absolutte smittetall i ulike land og kommuner, og det brytes inn i sendinger på radio for å videreformidle dette budskapet på det aller alvorligste.
Det kan være lett å la seg forlede til å tro at det nærmest ligger folk strødd rundt omkring på Jernbanetorget med byller stikkende opp fra huden.
Faktum er at relativt til innbyggertallet er disse tallene lave; vi ser ingen stor smitte i befolkningen.
Sykdommen er faktisk så lite utbredt at man har valgt å benytte antall smittede per 100.000 innbyggere som en relativ måleenhet for smittetrykket.
Svært strenge tiltak kan da bidra til å skape kognitiv dissonans mellom fortalt og opplevd virkelighet, når man ikke ser smittetilfellene eller konsekvensene selv.
Lenge til vaksine
Det er sannsynligvis lenge til vanlige nordmenn får tilgang til en velfungerende koronavaksine. Vi vet faktisk per i dag ikke om koronavirusets egenskaper er slik at vi vil kunne sikre oss god immunitet med en vaksine.
Det er derfor utrolig viktig at politikerne ikke bruker opp kruttet når vi knapt ser smitte i befolkningen, og dermed bidrar til økt forakt og trøtthet i befolkningen.
For tiltakene som innføres er ekstremt inngripende og vil ikke tolereres på ubestemt tid uten grunnlag, noe de selvsagt heller ikke skal.
Overgangen til mer lokale tiltak var et viktig grep i så henseende. Det er fullstendig unødvendig at folk i Finnmark i kommuner helt fritt for smitte skal måtte sitte inne fordi det er økende smittetrykk i Oslo.
Men også her virker de siste nasjonale tiltakene å være for lite geografisk diversifiserte. Det virker ikke rimelig at folk skal måtte begrense antall besøk dersom ingen i kommunen er smittet.
Polarisering og politisering
I USA er vi en situasjon hvor koronaviruset er dypt splittende og svært politisert.
Når vi nå går inn i den siste uka av valgkampen er vi nærmest i en situasjon hvor de som bare vi slippe opp fullstendig og gå tilbake til hvordan vi levde før, stemmer på Trump, mens de som vil stenge ned absolutt alt og innføre drakoniske tiltak, stemmer på Biden.
Kandidatene selv har omtrent sagt rett ut i debatter at det er her landet ligger.
I Norge må vi unngå denne situasjonen.
I USA stoler ikke folk på mediene på andre siden av det politiske spekteret fordi de blir fortalt en helt annen virkelighet enn det de selv tror på – eller sågar ser.
Fox News skriver side opp og side ned om Hunter Biden, mens det ikke er en sak å spore i CNN eller New York Times.
For å unngå å havne her må ikke norske medier gå i den fella at de skaper kognitiv dissonans i store deler av befolkningen. Blant alle de unge som ikke merker noe til korona, til de som kan lese tallenes klare tale som viser at dette viruset sannsynligvis har en svært lav dødelighet.
Som alltid ligger løsningen nok et sted i mellom de som vil slippe helt opp, og de som vil stenge helt ned.
Norge har vært ganske gode på balansere dette, og det vil være viktig å klare denne balansen framover. Og da må man ikke rope ulv for mange ganger.
En betimelig Solvang på Debatten
Mens jeg skrev dette innlegget fulgte jeg med på Debatten-sendingen på NRK den 27. oktober. Som vanlig gjorde Fredrik Solvang en solid jobb ved å stille de riktige spørsmålene omkring regjeringens og byrådets nye tiltak.
Som VG slår opp samme kveld var det interessant å se hvordan Bent Høie valgte å slå raskt ned Solvangs betimelige kritikk av den begrensede vitenskapelige dokumentasjonen bak tiltakene.
Som journalist er det visst ufint av Solvang å stille spørsmål rundt dette. I hvert fall ikke de riktige spørsmålene, kan det se ut til, for det kunne bidra til å svekke oppslutningen om tiltakene.
Det var også veldig interessant med de to motdebattantene som fikk stille gode spørsmål rundt hva disse inngripende tiltakene skaper av andre konsekvenser, samt hvorfor vi ikke går for en strategi med å åpne opp og beskytte de eldre.
Til tross for litt gnisninger uttrykte likevel en smilende Høie helt på tampen at han ønsker andre meninger og motinnlegg velkommen. Enda godt, all den tid vi bor i et fritt demokrati.
