To merkelige uker for ytringsfriheten
Anført av illsinte Demokrater etter stormingen av Capitolen, innføres i større og større grad virkemidler man kjenner fra regimer man helst ikke vil sammenligne seg med, både i USA og i Vesten for øvrig. Målet kan fra utsiden se ut som et forsøk på å knuse all politisk motstand.
Det blir etter hvert tydeligere hvilket vepsebol Donald Trump har rørt borti i sine fire år som President. Han har helt åpenbart stått på utsiden av det gode selskap, og har skapt et kaos uten sidestykke i Washington. Mediene har både her og der brukt de siste fem årene på å sverte hans person og hans administrasjon, og etter de siste ukers hendelser er denne virksomheten opptrappet til det ekstreme.
Jeg skrev i 2019 om at mediene ikke synes å forstå hvordan de skal hanskes med Trump. Dette ser ut til å ha forandret seg dramatisk fra og med andre halvåret av 2020, og fortsetter inn i 2021.
Det kan virke som Donald Trumps person har blitt beryktet gjennom en slags «symbiose» hvor Donald Trump har gjort mediene avhengig av ham for å skape den slags sensasjon som selger i dagens medieklima. Dette har gjort godt for kassene til medier rundt omkring i Vesten; det har vært en slags utømmelig kilde til sensasjon som har gjort journalisters jobb enklere, og forretningsmodellen strammere.
Det kan se ut som at mediene nå endrer måten å forholde seg til denne problemstillingen, med potensielt dystre konsekvenser for ytringsfriheten.
Fra sverting til utfrysning
Trump har vært en mann som i mange tiår har forstått oppskriften til å prege avisforsidene i USA, nettopp gjennom å utnytte denne symbiosen som jeg beskrev i avsnittet over.
Han har skjønt at ville anklager, udokumenterte påstander og konspirasjonsteorier selger. Han har skjønt at mediene vil forsøke å sette ham sammen med dette og forsøke å ødelegge ryktet hans. Problemet er at han har vært helt immun mot denne slags sverting. Han har tatt «all PR er god PR» til det ekstreme.
Denne strategien har gjort hans person større og større, og også gjort ham til USAs mest kjente mann, og blant de mest populære i USA. Til tross for hans diskutable personlighet, og uavhengig av hvorvidt han er en hyggelig mann på privaten (noe mange nok gjetter at han ikke er).
Dette har sørget for Donald Trumps reise til toppen av amerikansk politikk, men det kan virke som vi nå er ved veis ende. Mektige krefter har innsett at risikoen for det bestående er for stor. Han er blitt en trussel som ikke lenger kan få lov til å bevege seg fritt rundt i media og politikk.
Denne strategiforandringen startet sensommeren 2020, og utover tidlig høst samme år. New York Post avslørte mulig korrupsjon knyttet til Joe Bidens sønn Hunter Biden, som angivelig skulle ha tette bånd til farens visepresidentskap i perioden 2008-2016. Dette materialet fantes på en laptop som skulle ha kommet avisredaksjon i hende.
Avsløringene ble slått opp på førstesiden i den store tabloidavisen i New York-regionen, men fikk en «backlash» som få hadde ventet seg. Teknologiselskapene, med Twitter i spissen, og samtlige medier på venstresiden i USA (de store avisene og nyhetskanalene) valgte å være helt stille. Saken skulle ties ihjel gjennom at den ikke skulle omtales på noen flater, og sensureres på sosiale medier som Twitter og Facebook. NY Post selv fikk Twitter-kontoen sin utestengt.
Dette var bemerkelsesverdig effektivt, men markerte også et hamskifte i forståelsen av frie medier i USA. Det viste at dette måtte være en koordinert aksjon mellom teknologiselskaper og store medier på venstresiden, trolig med formål om å unngå potensiell nedside for Bidens presidentkampanje.
(Sosiale) mediers politisering
Parallelt med dette har det over de siste fire årene pågått en parallell prosess hos de store teknologiselskapene («Big Tech»). Det har vært økende press for å kontrollere hva som publiseres på deres flater. En umulig oppgave med hundrevis av millioner av aktive brukere.
Til tross for at selskapene har bedyret sin uskyld, og at de ikke er redaksjonelt ansvarlig for det som publiseres på plattformene, har de blitt tvunget gjennom opinionen og politisk press til å innføre algoritmer som fjerner skadelig innhold. Dette har vært her i en del år allerede, men har blitt kraftig intensivert i løpet av 2020. Det er en egen kommisjon som skal vurdere hva som er sant og ikke sant, og de har i Norge valgt å legge seg på linje med aktører som Faktisk.no.
Fra skadelig innhold har dette nå utviklet seg til å inneholde falsk informasjon (desinformasjon), falske nyheter, og så videre. Men som jeg har vært inne på tidligere er det en umulig oppgave å heve seg over at «sannheter» oppstår i skjæringspunktet mellom ulike meninger; sannheten er i veldig mange tilfeller sosialt konstruert, og et slags konsensus mellom mennesker med lignende oppfatninger.
Dessverre synes ikke dette å være relevant i teknologiselskapenes korstog for å legge beslag på definisjonsmakten. Medier på venstresiden blir definert som troverdige aktører, hvis informasjon er pålitelig og kan fritt deles, mens høyresidens aktører blir tilsvarende markert som desinformasjon og undertrykt.
Dette skjer nå i praksis hver dag, og er en svært skummel utvikling. Det vil kunne føre til en reproduksjon av lignende holdninger blant de som befinner seg blant de «aksepterte» – og de vil kunne opptre totalt uimotsagt, ettersom avvikende syn ikke tillates. Dette vil på lang sikt slik jeg ser det forringe de kvalitetene med samfunnsdebatten som har vært vestens store fordel mot andre regimer. Det er liten tvil om de siste ukers hendelser minner om taktikk vi ser fra kommunistpartiet i Kina og deres undergraving av politiske meningsmotstandere.
Kollektiv handling
Private selskaper har, og skal ha, en særstilling i det amerikanske samfunnet. Det er faktisk er argument at Facebook og Twitter selv kan bestemme hvem som får slippe til i deres rom. De er faktisk private selskaper og er sånn sett suverene over denne typen vurderinger.
Dette fungerer som regel bra i markeder hvor det finnes konkurrerende aktører. Kundene (eller i dette tilfellet, brukerne) vil kunne flytte til andre aktører dersom de er misfornøyd med tjenesten.
Når det gjelder de store sosiale mediene operer ikke disse aktørene lenger i en konkurransesituasjon. De er «de facto» monopolister innenfor sine rom. Facebook har i en årrekke fått lov til å kjøpe opp alle potensielle konkurrenter, som Instagram og WhatsApp. Twitter er den desidert største på mikromeldingstjenester.
Grunnet det jeg tror er manglende forståelse av dette aspektet, har politikerne i USA, men også i EU, ikke fulgt med i timen. De har ikke brukt konkurranseloven til å redusere disse aktørenes makt tidsnok, og det ser vi et resultat av i disse dager.
Vi kan ikke lenger godta at disse selskapene kan bestemme over hvem som slipper til, for de har blitt så mektige at de styrer over det offentlige ordskiftet – i hvert fall en stor del av det. Det får dermed politiske ringvirkninger demokratiske stater sannsynligvis ikke kan godta framover.
Det kan også virke som at disse aktørene også opptrer kollektivt for å undergrave potensielle konkurrenter. Dette ble eksemplifisert gjennom den totalt arbitrære nedstengningen av Parler, en Twitter-konkurrent som hadde blitt populær blant utestengte konservative stemmer i USA.
Dette fikk også de mest libertarianske i USA til å se rødt. At teknologiselskapene selv bestemmer hvem som får bruke tjenestene, er deres rett, men de skal ikke få lov til å true «free enterprise».
Vi har dermed sett konturene av at verdens mektigste teknologiselskaper kollektivt agerer for å selektivt stenge ute stemmer fra en side i politikken, samtidig som de har gått til angrep på sine potensielle konkurrenter. Dette river ned alle muligheter for å kunne «stemme med føttene» – altså rømme til bedre jaktmarker. Og strammer grepet rundt et allerede skjørt demokratisk system, særlig i USA.
Det har også vist at hovedstrømsmediene og teknologiselskapene sammen er den mektigste kraften i USA – mektigere enn presidenten selv, som nå er satt fullstendig ut av spill. Og når den reelle makten til private aktører overstiger en demokratisk valgt president, bør varsellampene i et demokrati blinke for fullt.
(Toppbilde: Den amerikanske kongressbygningen, Wikimedia Commons)
