Fra vest til øst: En reise i Oslos variasjon
Etter å ha bodd vest i Oslo i over 10 år har jeg flyttet til øst. I løpet av kort tid har dette gitt meg mange nye erfaringer, og valget om å flytte fra den ene siden til den andre har vært en liten reise i Oslos lokalhistorie og geografi.
For ti år siden visste jeg ingenting om Tveita. Navnet har vært assosiert med gjengvirksomhet i etterkrigstiden og selv om jeg de siste årene har fått mye bedre kjennskap til Oslo, hadde jeg visse negative konnotasjoner med området. At jeg skulle flytte hit hadde jeg neppe sett for meg for få år siden, og det er synd, for jeg visste jo ingenting om Tveita. Ikke visste jeg at det var så fint her, og at strøket har mye å tilby for de aller fleste. På Tveita er det nemlig stille og rolig, en blandet middelklassebefolkning, kort vei til sentrum, nærhet til marka og blant byens beste utsikts- og solforhold.
Å flytte hit ledet meg til å lære mer om byen jeg bor i.
Vestkantsfordommer
Jeg vokste opp i Solør i Hedmark, men bodde i Oslo fram til jeg begynte på skolen. Etter jeg igjen har bodd her i over ti år som voksen er det lite igjen av den gamle hedmarksdialekta, men vil ikke karakterisere meg som en «vestkantgutt» og har aldri vært særlig opptatt av å bo fasjonabelt. Likevel har jeg stort sett bodd i området Majorstua/Vinderen siden jeg flyttet tilbake til byen, og har trivdes med det.
Jeg har alltid vært opptatt av geografi, har utdanning i faget, og lærer meg raskt å kjenne veier og områder i lokalmiljøet. Dermed kunne jeg de fleste strøk- og veinavn vest for Uelands gate, og hadde neppe trengt GPS for å navigere noe sted vest i byen. Men østkanten ble sjelden besøkt, og fram til nylig var det et nokså ukjent område for meg.
For de fleste som bor alene i Oslo har det de siste årene ikke vært enkelt å få tak i en leilighet som tilbyr det man ønsker seg av fasiliteter og samtidig har god beliggenhet. Dette gjorde med årene at jeg i større grad tenkte jeg måtte komme meg lenger ut av byen for å få meg et sted for meg selv. Likevel var jeg ikke klar for å flytte ut av byen. Og det er ganske utrolig at man vurderer å flytte til Lillestrøm før man vurderer Groruddalen, til tross for sammenlignbare boligpriser i Oslos ytre øst og i de østlige forstedene på Romerike.
Kommunikasjonsmessig er det en stor fordel å være påkoblet t-banenettet. Det er i mine øyne ingenting som slår t-banen i Oslo hva angår enkel offentlig kommunikasjon – den er i det hele tatt suveren og kanskje en av byens store overlegenheter sammenlignet med andre norske byer. Dermed var t-banetilknytning mitt første krav. Det er utrolig hvor usentralt det kan oppleves selv på plasser i Oslo sentrum uten t-baneforbindelse. Og hvor sentralt det kan oppleves utenfor sentrum med god t-baneforbindelse.
Jobb i øst
Med årene har kontorbeliggenhet i jobbsammenheng endret seg fra tid til annen. Men stort sett har det flyttet seg østover langs t-banelinjene for min del, og når jeg endte opp på Helsfyr fikk jeg daglig omgang med området rundt Ensjø/Helsfyr/Bryn. Og en følelse av at Helsfyr er sentralt som kollektivknutepunkt. Men en gang i tida virket det som en evighet å ta t-banen til Helsfyr.
Kombinert med en 20 minutters t-banetur til jobb fra andre siden av byen til jobb om morgenen så ble det lettere å tenke at det var på tide å vurdere flytting til østkanten. Det ville redusere pendlingen, og mer av by- og uteliv har etter hvert havnet på byens indre østkant. Dermed ville ikke behovet for å krysse byen være stort lenger, og når man dessuten har bil så kan man kjøre de gangene det er nødvendig.
Tiden hadde komme til å se seg om. Men hva ser man etter? Og hvordan blir man kjent med et strøk? Oslo har jo enorm variasjon, og en feil noen gjør er å se på Oslo øst som ett sted med felles forutsetninger og sosioøkonomiske forhold. Oslos østkant har større variasjoner internt hva angår sosial bakgrunn enn noe annet sted i landet. På den ene siden av veien kan det befinne seg et velstående villastrøk, mens det på andre siden av veien er drabantby med store kontraster. Mange kjenner til dette ved at Nordstrand ofte er sett på som et unntak, men dette gjelder også deler av indre- og ytre øst utover Nordstrandplatået.
Hvordan vurderer man områder i byen?
Dette leder opp til det evige spørsmålet når man skal finne et passende sted å bo: Hvordan vurderer man et strøk (eller delområde av et strøk), og hva er det man selv har behov for og hvilke preferanser setter man høyest?
Som samfunnsviter og geograf er dette interessante problemstillinger rent faglig. Jeg er også så heldig å jobbe i Oslo kommune hvor jeg til daglig arbeider med problemstillinger knyttet til de svært ulike forutsetningene som byens skoleelever har med seg hjemmefra. Her har også kommunen en flott tjeneste som heter Bydelsfakta, som gir et overblikk over de sosio-økomiske og demografiske egenskapene til de ulike områdene i byen.
Det er åpenbart store forskjeller i hvordan ulike mennesker vurderer hva som er viktig for seg når man skal finne ut hvor man skal flytte. Og med bosted i Oslo hører også med et aspekt som er mindre vanlig mange andre steder i landet: du blir ofte vurdert ut fra stedet du bor.
Det å bo en plass i Oslo medfølger fordommer uansett; om du bor på Vinderen blir du sett på som «snobbete», og om du bor på Grünerløkka er du «hipster», mens du bor «farlig» på Holmlia. Satt på spissen, som slike fordommer alltid er; de stemmer selvsagt sjelden helt med virkeligheten, og er for det meste overdrevne. Oslo er for eksempel en trygg by uansett strøk. Og i Oslo er det stort sett en helt annen økonomisk standard enn man ser i andre storbyer – uansett strøk.
Denne sosiale komponenten tilknyttet bosted i Oslo er kanskje den aller viktigste kraften hva angår boligpriser og hvor folk anser det for å være bra å bo. Mer enn at det ikke er bra miljø eller gode økonomiske kår i mange steder i Groruddalen, velger nok mange bort å bo her nettopp fordi det ikke er assosiert med like høy status som dyrere områder i byen. Særlig blant dem uten kjennskap til området fra før.
Tveita
Til tross for sitt gamle rykte er Tveita i dag blant de dyrere strøkene i bydel Alna, og ligger på en hylle omkranset av villastrøkene Godlia og Hellerud i sør og øst, og grenser mot Haugerud i nord. Det er gode solforhold og utsikt over byen. Det er t-bane både ved senteret nær høyblokkene (Tveita T) og på Hellerud T lenger ned, som teknisk sett ligger på Bryn, men nærmeste bebyggelse på Tveita er 50 meter unna. Jeg bor litt nærmere Hellerud, og herfra er det 11-12 minutter til Jernbanetorget. Med den nye Hellerudtunnelen blir dette kortet ned til ca. 10 minutter.
Med senteret oppe ved Tveita t-banestasjon så har man det man trenger innenfor gangavstand. Det er også kort vei til Alnabru og Bryn om man trenger å supplere tilbudet. Østmarka ligger 10 minutter unna via Hellerudtoppen eller Oppsal. Det er dessuten kort vei til Østensjøvannet, som er en liten joggetur eller t-banetur unna.
Slik vurderte jeg det som ganske uslåelig ut fra hva jeg hadde behov for, samtidig som prisene fortsatt ligger noe under tilsvarende strøk på vestkanten, og ikke minst innenfor ring 3. Her kan man få utsikt og stor balkong, samt litt mer plass. En annen fordel er at fordi ring 3 er så smal i sør-øst er man nærmere byen enn avstanden fra ringen skulle tilsi.
Tveita ble bygd ut på 1960-tallet og var sammen med Lambertseter blant de første drabantbyene i etterkrigstidens Oslo. Høyblokkene i Nåkkves vei (alle veiene her er for øvrig oppkalt etter personer i Sigrid Undsets forfatterskap) har av mange blitt sett på som brutale, hatt rykte på seg for sosiale utfordringer og vært brukt som skrekkeksempel for dårlig byutvikling. I dag er blokkene ganske populære, og mange unge middelklassefolk setter nå pris den uslåelige utsikten over byen herfra. Men 70- og 80-tallets gjengproblematikk er ikke til å komme utenom.
I en Obos-film spilt inn i forbindelse med utbyggingen av drabantbyene forteller beboerne i de store høyblokkene på Tveita om hvordan de bor tett med dårlig naboskap. De tar heisen opp til leiligheten, og prater sjelden med naboene. Samtidig forteller beboerne i Lohøgda og Sørhellinga (lavblokker og rekkehus) om et annet miljø, hvor naboer prater med hverandre og det er godt miljø i borettslaget. Dette har nok bidratt til å gi særlig høyblokkene, som Tveita er kjent for, sitt drabantbypreg og -rykte.
Mange ungdom hadde ikke noen gode sosiale tilbud i området og hang rundt blokkene og det som i dag er Tveita senter. Over tid utviklet dette seg til et problem med enkelte ungdom som ble utnyttet av kriminelle og havnet i rusproblemer, og noen ble selv kriminelle. Tveitagjengen var et faktum. Det var så mye bråk rundt senteret på Tveita at senterledelsen hyret inn torpedoen Jan Kvalen for å trygge de handlende, med en slags stille aksept fra politiet. Det er skrevet bøker om dette, men det er fortsatt en nokså ukjent del av Oslos historie. I hvert fall for oss som ikke opplevde det på nært hold. Kanskje blir dette om noen år materiale for TV-serier og spillefilmer, det burde i hvert fall være nok å ta av.
Tveitagjengen er for lengst en saga blott. De drev ikke med så mye bråk på Tveita, og inneholdt ungdom fra hele byen. De uttalte sågar at de beskyttet bydelen sin, og unngikk å lage bråk på Tveita (hvor sant dette er vites ikke). Befolkningen på Tveita var heller ikke særlig utsatt sosialt eller økonomisk, og besto i hovedsak av vanlige familier som hadde vært heldige nok til å kunne kjøpe seg en leilighet av høy standard i et etterkrigs-Oslo med boligmangel. Det var dessuten gjenger og mye bråk mange plasser i Oslo i denne tidsperioden, så det er lite som tyder på at Tveita var særlig belastet.
Det er dermed liten grunn til å frykte bråk på Tveita. Det er stille og rolig her. I mitt borettslag, Lohøgda, er det særdeles rolig, og her ligger vi også litt skjermet til på vestsiden av platået, blant trærne nedenfor Tveten gård mot Hellerudskrenten. Demografisk sett er kanskje Tveita aller mest berørt av en i Oslo-sammenheng relativt gammel befolkning, og noen har bodd her helt siden boligene ble bygget for over 50 år siden.
Kanskje er Tveita i ferd med å riste av seg sitt gamle rykte, som mange andre strøk i Oslo har gjort de siste tiårene.
Oslos utrolige variasjon
Ettersom jeg jobber i skolesektoren vet jeg godt hvordan skillet mellom skolekretser utgjør viktige sosiale skiller i delbydeler og delområder i byen. Dette kan utgjøre store prisforskjeller i boligmarkedet, og også bidra til å definere den demografiske sammensetningen av befolkningen.
Siden jeg foreløpig ikke har barn er ikke dette av stor interesse for meg personlig, men det er interessant faglig å se forskjellen mellom Hellerudtoppen og resten av Alna bydel, hvor førstnevnte har en demografisk og sosio-økonomisk profil som er lik hva man finner på vestkanten, mens resten av bydelen i større grad er en blanding av strøk med større sosiale utfordringer til mer typiske middelklassestrøk. Skillet mellom Haugerud/Trosterud og Hellerud går langs Hellerudveien, og gjennomsnittsinntekten mellom disse to delbydelene i Alna er svært forskjellig. Her hører det til at Hellerud sokner til en skolekrets i Østensjø bydel som presterer bedre sammenlignet med skolene i Alna. Hellerud har også en vesentlig lavere innvandrerandel enn gjennomsnittet for resten av Alna.
Slike forskjeller fra en gate til en annen finner man flere steder på Oslos østkant. Det kanskje mest kjente eksempelet er Nordstrand, som skiller seg markant fra Søndre Nordstrand, men her snakker vi mer om hele bydeler heller enn delområder innenfor bydeler. Villastrøk er i større grad assosiert med høyere sosial og økonomisk status, og ofte er det villaområdene som skiller seg ut med høyere gjennomsnittsinntekt og skoler med bedre resultater enn typiske områder med blokkbebyggelse.
Det er derfor tildels unøyaktig å dele inn Oslo i øst- og vestkant. Det er i hvert fall altfor grovt, all den tid det er flere områder i øst, faktisk i alle bydeler, som sosialt sett minner mer om områdene i vest enn naboområdene i øst. Det motsatte har tidligere vært tilfelle med Hovseter, som har vært kjent som en slags østkant på vestkanten, men vestkantens eneste drabantby ligger høyere i gjennomsnittsinntekt enn østkantens drabantbyer.
Det mest spennende med Oslo er de store lokale variasjonene. Samtidig må man anerkjenne at det er problematisk at disse forskjellene forsterkes over tid fordi de «bedre» områdene tiltrekker seg høyinntektsgrupper, mens de mer utsatte områdene fraflyttes av de som har ressurser til det. Antakelig vil likevel store deler av Oslo de kommende årene oppleve at flere unge fra middelklassen vil trekke mer utover i ytre by, og dette kan bidra til at vi vil se en gentrifisering av flere områder enn vi har sett så langt.
Det er viktig for meg å presisere at jeg i denne artikkelen brukes mange «grove» inndelinger som kan være feil, og mange strøk og delbydeler har områder som skiller seg også innenfor disse. Det kan også være stor variasjon mellom grunnkretser innenfor delbydelene. Samtidig vil jeg påpeke at det å snakke om områder ut fra sosio-økonomiske betingelser medfører risiko for stigmatisering og generalisering. Jeg vil presisere at dette ikke er hensikten om det oppfattes slik, tvert imot håper jeg artikkelen kan være et bidrag til å rydde opp i en del misforståelser mange har om byen vår.
(Tittelbilde: Tveita fra lufta. Høyblokkene i midten, med Hellerudtoppen i bakgrunn, Lohøgda med Hellerudskrenten ned mot Alnaelva og Sørhellinga ved Hellerud stasjon til høyre. Foto: Wilhelm Joys Andersen. Lisens: CC BY-SA 2.0)
