Oss og dem – Vestens sannhetsøyeblikk
Det skaker i hele verdensordenen som har stått på stødig grunn helt siden annen verdenskrig, og det blir viktigere enn noen gang å holde den liberale, demokratiske fanen høyt. Vestlige ledere må handle som de taler.
Vestens suverene fordel vis-à-vis sine autoritære motparter har alltid vært å kunne heve den liberale fane aller høyest – troen på individets suverenitet og frihet. Innbyggernes tiltro til at systemet er fundamentalt godt og vil dem vel er vestlige lands aller største kapital. Og det er viktigere enn noen gang at vestlige land holder fast ved dette når det nå trolig blir urolige tider framover, og hvor autoritære midler vil bli kunne bli farlig fristende.
Vi har dessverre sett en utvikling de siste årene hvor det har blitt mer fristende også for vestlige ledere å ta i bruk politiske virkemidler man normalt sett ikke assosierer med frie demokratier, og min frykt er at presedensen dette har satt, særlig i forbindelse med covid-19-epidemien, vil kunne føre til at flere vestlige politikere i årene framover lettere igjen vil ty til sterke tiltak for å oppnå sine politiske mål.
Dette må vi i Norge og resten av vesten unngå, for det er nå vi skal kunne fortelle våre barn at det er vi som setter menneskerettigheter, individuell frihet og ytringsfrihet på pidestallen – i motsetning til våre fiender som ønsker disse hardt ervervede rettighetene dit pepper’n gror.
(Les også «Kampen om sannheten»: Facebooks vei til politisk kontrovers)
De neste årene vil bli en syretest for Vesten. Det er ingen tvil om at to år med pandemi og sterk politisk polarisering er i ferd med å skape store utfordringer for Joe Bidens USA, men også i Europa er ståa langt fra optimal. Det er i situasjoner med geopolitiske spenninger, som vi nå opplever, at en stor tiltro til at det er nettopp vi som har det beste politiske systemet er vår sterkeste kapital, og en motarbeidelse fra innsiden er en sterk trussel mot denne fordelen. Det vil kunne oppstå en farlig brist i tilliten dersom også faktisk utøvelse av politikk fra vestlig side overskrider det som befolkningen forventer av sitt eget maktapparat, og dermed gir grobunn for den slags misnøye.
Ethvert land kan proppe sin befolkning full av propaganda om hvor formidable de er, hvor godt de lever sammenlignet med «de andre», og hvorfor alle mennesker i det aktuelle landet overhodet ikke bør vurdere å bo andre steder, eller snakke opp andre styresett. Men det står ofte i sterk kontrast til den faktiske situasjonen i regimet, og nettopp denne dissonansen vil over tid forårsake erosjon på den politiske kapitalen til systemet og styresettet.
Vestlige lands fordel har vært at det faktisk har vært tillatt med motstemmer, det har vært praktisert stor grad at personlig autonomi, ytrings- og forsamlingsfrihet, samt reelle demokratiske prosesser. Landene har handlet som de har talt. Dette gjør systemet vesentlig mer robust mot angrep utenfra i form av destabiliserende assymetrisk krigføring, eller bare intern uro som følge av motstand fra egen befolkning.
Jeg har en evig tro på vestens idealer og verdier, og tror de vil overleve også dette tiåret, selv om jeg dessverre frykter det vil bli ustabilt og potensielt representere et kritisk punkt («critical juncture») i historien. Å unngå dette fordrer at vestlige land hegner om disse verdiene også i krigstid. Det forutsetter at de holder den liberale fanen høyt. De vestlige idealer og verdier vil antakelig uansett overleve, grunnet deres overlegenhet, spørsmålet er bare om de vil vedvare i samme geografiske utstrekning som før (som tross alt har vært en liten oase i ørkenen allerede slik det er).
(Uthevet bilde: Frihetsgudinnen i New York, selve symbolet på Vesten. Lisens: Carlos Delgado; CC-BY-SA)
