Strømkrisen og forpliktende internasjonale avtaler
Nordmenn har opplevd at et gode som strøm har tidoblet seg i pris på litt over ett års tid. Det har skapt massiv oppstand, og grobunn for en enorm økning i politikerforakt.
For oss som følger med er det tydelig at dette har vært en konsekvens av inngåelsen av forpliktende internasjonale avtaler som ikke gagner norske borgere. Avtaler som det virker som lederne våre har hastverk med å inngå flere og flere av.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å skrive om strømkrisen, da dette er et område som er godt dekket med kritikk i norsk media, i motsetning til covid-epidemien. Men så er det så sammenvevd med en generell utvikling hvor vi ser at politikerne i større grad knytter oss til internasjonale avtaler som ikke gagner befolkningen som har valgt dem inn, og undergraver den demokratiske prosessen, at det er verdt å ta en kikk på dette.
Saken bærer i stor grad preg av at en kraftlobby har fått gjennomslag for skattebetalerfinansierte strømkabler som tillater dem å selge kraften til en vesentlig høyere pris på det europeiske markedet. En kraftbransje som får holde på med eksport til tross for trusler om strømutfall til vinteren. Dette er såpass alvorlig at det er viktig at så mange som mulig forstår de grunnleggende årsakene til krisen.
Strøm i Norge og Europa
Norge er svært rikt på naturressurser og her oppe på berget har vi nytt godt av billig kraft i hundrevis av år. Særlig den norske vestkysten har et endeløst regnvær nesten året rundt, som gjennom vannfall utnyttes for kraftproduksjon. Vi dekker hele vårt eget kraftbehov med denne krafta, og har sågar også et kraftoverskudd på 15-20 prosent. Dette overskuddet går nå til utlandet gjennom flere og flere kabler som øker utvekslingsraten, og dermed knytter det norske kraftmarkedet sammen med landene omkring oss.
Dette er under andre forutsetninger en god idé, og det kan bidra til et mer effektivt system (marked) totalt sett, men får også noen ekstremt skjeve utslag. Denne gang kommer de skjeve utslagene som en knyttneve midt på nesa for oss nordmenn.
Norge har 5,4 millioner mennesker og er et nokså lite land i europeisk sammenheng. Vi har naboland direkte i vest og sør som hver seg har mer enn tigangen det norske innbyggertallet. Storbritannia har en befolkning på 67 millioner, mens Tyskland har 82 millioner. Samlet utgjør de da et marked på nesten 150 millioner mennesker. Det er mer enn 25 ganger Norges befolkning.
Strømprisene på kontinentet har alltid vært høyere enn her hjemme. Vi som har bodd litt lenger sør vet at det bare er i Norge man lar lyset stå på i rom man ikke befinner seg i (ingen bra ting forsåvidt, men dog). Det er fordi strøm historisk sett har vært tildels svært mye dyrere i nabolandene våre.
Grunnleggende økonomisk teori
Når vi øker utvekslingen av strøm vil vi også tilnærme oss fri flyt i et felles marked, noe som gjør at grunnleggende økonomiske prinsipper som tilbud og etterspørsel virker inn på tvers av landegrensene.
Dersom norske kraftprodusenter bare kan selge strøm til noen millioner nordmenn, og vi har mer enn nok kraft, vil prisene holde seg lave. Men dersom vi åpner opp for salg til 150 millioner nye mennesker så vil vi importere prisen i eksportmarkedet.
Det er hva som har skjedd.
Nordmenn har fått tidoblet sin strømpris, mens tyskerne og britene har fått redusert sin med kanskje en tjuendepart. Så vet vi jo også at prisene generelt har gått opp i Europa blant annet på grunn av tørke og krig, men i teorien gjelder tradisjonelle økonomiske prinsipper.
Investor Øystein Stray Spetalen var ute allerede da disse kablene ble vedtatt bygget og ville vedde en milliard på at dette drastisk ville øke våre strømpriser. Ikke så rart, for man må være ute av stand til å forstå økonomi for ikke å skjønne hvordan dette henger sammen. At interessegruppene som snakket ned den eventuelle prisstigningen ikke gikk med på dette veddemålet er dermed ikke spesielt rart.
Nå brukes den samme logikken for å øke utvekslingen av strøm mellom nord og sør. Argumentet er at det vil bedre situasjonen i Sør-Norge.
Men dette vil få nøyaktig den samme effekten: folk i Nord-Norge vil få en tidoblet strømpris, mens vi i sør får redusert vår med kanskje en tidel, eller ikke engang det. Dette fordi det er så mange flere mennesker i sør.
Resultatet blir at strømprodusenter i nord får solgt strømmen sin til en vesentlig høyere pris. Bra for kraftprodusentene og for staten. For deg og meg, not so much.
ACER-avtalen og Listhaugs Facebook-kontrovers
Det skjedde to viktige politiske ting på samme tid i Norge våren 2018. Det ene var en skjellsettende politisk beslutning, og den andre skapte betydelig mer oppstyr i media. Sistnevnte var selvfølgelig Sylvi Listhaugs Facebook-kontrovers, hvor denne posten hadde blitt lagt ut på hennes Facebook-side:
Siden jeg også er mer opptatt av de viktige sakene her i verden, skal resten av dette innlegget handle om Listhaugs Facebook-post, og så må dessverre diskusjonen rundt den andre politiske saken som pågikk samtidig utsettes til en annen gang. Til strømprisene har tidoblet seg igjen, eller deromkring.
Men spøk til side så var det denne Facebook-posten som stort sett sirkulerte norske hovedstrømsmedier i slutten av mars 2018. Nå prøver jeg å holde meg unna det konspiratoriske på denne bloggen, men jeg har tenkt mine tanker.
Summa summarum ble tilslutningen til det felles europeiske energisamarbeidet ACER vedtatt i Stortinget den 22. mars 2018, uten at menigmann egentlig hadde fått det med seg i det hele tatt. Saken var som forduftet i en unison forakt mot Listhaug, som måtte ta hatten sin å gå av som statsråd.
Rettferdigheten var fyllest.
(Men vi kom til å få svært mye dyrere strøm).
Det grønne skiftet og en rik onkel
Det har i det siste vært noen nye signaler fra flere hold om at utviklingen er villet. Det vil si at det er ønskelig med høyere strømpris, for på den måten vil 1) forbruket avta, og 2) såkalt grønn energi vil bli økonomisk rasjonelt.
Det er fristende å tenke i de baner. Det er vanskelig å se for seg så dårlige beslutninger som dette dersom det ikke er en ønsket utvikling. Selv om inkompetanse nok også spiller en ikke ubetydelig rolle. Og at kommunikasjonsrådgiverkorpset til kraftbransjen later som de ikke forstår elementær økonomi, har mest med økonomi å gjøre.
EUs energisamarbeid er en viktig brikke i spillet om det grønne skiftet, som har vært underveis i flere år allerede, særlig i Tyskland.
For å nå klimamålene er EU avhengig av å etablere Norge som et «europeisk batteri» som forsyner kontinentet med strøm og gass. Særlig er det viktig fordi norsk vannkraft er en god, ren kraftkilde i perioder med høytrykk og lite vind i Vest-Europa, når vindmøllene ikke går.
Løsningen på krisen er ikke desto mindre å bygge ut mer havvind i en rasende fart, som både er en dårlig idé for miljøet, for økonomien (til folk flest, ikke til subsidierte energiselskaper), samt kun virker når det blåser. Alt finansiert over vår skatteseddel.
Et siste element er at dette er fantastisk lønnsomt for staten Norge. En stat som allerede vasser over av penger, og sitter på en pengebinge onkel Skrue bare kunne drømt om. Inntektene er nå så store fra energisektoren at vi nok kunne kuttet store deler av borgernes inntektsskatt, og bidratt til et system som ville gjort det mer lukrativt å jobbe, men det kommer selvsagt aldri til å skje. Befolkningen blir avspist med en liten strømstøtte, mens næringslivet blør.
Staten kan lette byrden for befolkningen så mye de ønsker (betydelig mer enn de gjør), men på grunn av EØS-samarbeidet kan ikke staten ta strømregningen til virksomheter, da dette vil være konkurransevridende.
Sjakk matt.
To avtaler som setter norsk næringslivs konkurransekraft ut av spill, og som skviser privatøkonomien til de som har minst fra før. Vi har gitt bort vårt eneste reelle konkurransefortrinn for å berike staten ytterligere. Dette er en fiendtlig politikk mot både den norske befolkningen og det norske næringslivet. Dessverre.
Kommunikasjonsstrategien er at vi alle blir rikere, fordi staten blir rikere. Men slik fungerer det ikke alltid, og om det var noen som manglet penger fra før, så er det ikke den rike onkelen i finansdepartementet.
Men det drypper nok litt også på klokkeren, etter hvert, bare ikke inflasjonen tar oss først.
Veien videre
Jeg tror ikke de vanvittig høye energiprisene er forbigående. Vi må venne oss til å skru av lyset før vi går ut av rommet, som gode europeere, og vi må belage oss på å bedre isolasjon i hus og ytterligere effektivisere oppvarming på vinterstid.
Det er ikke bare negativt. Personlig har jeg ikke behov for å bruke mer strøm enn nødvendig. Og all den tid jeg bor i en liten leilighet i Oslo knekker heller ikke ryggen min av strømprisene. Men det er måten befolkningen har blitt lurt på som er problemet, samt at det har gjort staten og kraftbransjen endeløst mye rikere på vår bekostning. I realiteten er det derfor bare en skjult skatt.
Det er ingen retrettmuligheter her. Dersom vi skulle kutte kablene vil vi trues med økonomiske sanksjoner fra EU umiddelbart. Det vil være et direkte avtalebrudd. Vi er dessuten midt i en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon i Europa, og dette gjør at viljen til å endre på dette fra politisk hold vil være laber. Nordmenn må tåle dette nå, så vi kan forsyne kontinetet med energi.
Svaret er derfor at vi må tenke oss om før vi inngår slike avtaler, for vi kommer oss neppe ut av dem. Til det er vi for små og for svake, og vi beveger oss stadig nærmere en verden hvor realpolitikken blir mer og mer aktuell igjen.
Det er uansett besynderlig at vi har ledere som virker å ha vanvittig hastverk med å ta oss inn i avtaler med Europa som asymmetrisk er i nordmenns disfavør. Det skaper politisk forakt over tid, og vi kan bare håpe at strømkrisen har vært en politisk vekker, som kan hindre denne form for knefall for Brüssel i alle sammenhenger framover.
Enn så lenge virker dette som ønsketenkning, for det er mer integrering med EU-systemet på trappene framover. Politikerne virker å like å kunne skylde på forhold utenfor Norge. På den måten er ansvaret fullstendig pulverisert, og elendige politiske løsninger kan fortsette på folkets bekostning. Og den demokratiske kontrollen for den førende politikken blir totalt undergravd. Vi er jo tross alt ikke engang medlem av unionen, selv om vi liker å glemme den enorme demokratiske kostnaden dette er for oss.
Vi har sett det i covid-politikken de siste to årene også, hvor politikerne våre diltet etter EU, og særlig Danmark, for å slippe å ta beslutninger selv. Konsekvensen av den villmannskjøringen myndighetene holdt på med under epidemien er bare så vidt i ferd med å komme til syne, lettere tildekt av uroen i Europa. Det blir nok mer av dette også framover, til det bråstopper. Dessverre.
Med nye sanksjoner mot Russland som blant annet forbyr import av olje fra naboen i Øst, og med mulige russiske mottiltak som å skru igjen gasskrana, samtidig som norske kraftprodusenter eksporterer det remmer og tøy holder, kan vi fort finne ut at det ikke er noe liv i stikkontakten om vi får en tørr høst og sommer, og en kald vinter.
Og det i kraftlandet Norge som flommer over av billig energi. Noen vil bli vanvittig rike, men flere vil fryse til vinteren.
