«Kampen om sannheten»: Facebooks vei til politisk kontrovers

Facebook boykottes av store annonsører som vil presse fram mer kontroll over informasjonsflyten. Skal vi kanskje være glad for at Mark Zuckerberg er alene på topp?

2020 har vært et spesielt år på veldig mange måter. Ikke bare er vi midt i en verdensomspennende pandemi, men vi har sett en videre polarisering av samfunnsdebatten i store deler av verden, anført av et USA med store politiske utfordringer.

Etter flere års turbulens knyttet til Facebooks nyhetsstrøm og anklager om at dette var årsaken til innsettelsen av Donald Trump, trekker nå en rekke større annonsører seg fra å annonsere på Facebook.

For å forsøke å forstå hvordan vi endte opp i denne situasjonen kan det være nyttig å gå omtrent ti år tilbake i tid.

Facebook hadde i 2010 allerede flere hundre millioner aktive brukere, og sosiale medier var utrolig «hot» hos datidens store IT-selskaper. Mediefolk så på sosiale medier som en enorm mulighet og var opptatt av hvordan de bedre benytte seg av disse til å dele innholdet sitt med flere.

Vestlige politikere og demokratiforkjempere over hele verden jublet over at endelig var informasjon satt fri.

På dette tidspunktet var det største problemet med sosiale medier at ingen visste hvordan de skulle tjene penger på dem; monetize, som det heter på godt norsk.

Nettsider verden over hadde fått enorme mengder brukere, men med unntak av Google som solgte plasseringer i søkemotoren sin, slet mange med å tjene de store pengene. Bannerannonser var aldri nok til å tjene igjen selskapenes astronomiske markedskapitalisering.

Kort fortalt kan man si at sosiale medier i 2010 var svært lovende politisk, men en stor utfordring kommersielt.

Årsaken til at jeg her velger å ta utgangspunktet i året 2010 er fordi det er rett før to ekstremt viktige hendelser: 1) Den arabiske våren, og 2) Facebooks børsnotering. Begge skjedde kort tid etter dette året, henholdsvis i 2011 og 2012.

1. Den arabiske våren

Sent i 2010 satte en tunisisk grønnsaksselger fyr på seg selv og døde deretter av skadene. Dette medførte store lokale protester i Tunisia som spredte seg som ild i tørt gress – med stor hjelp fra sosiale medier.

Den påfølgende våren spredte protestene seg til store deler av Midt-Østen og endte med regimeendring i flere land og fallet til flere diktatorer, deriblant Hosni Mubarak i Egypt.

Hjemme i Norge og i resten av Vesten ble disse protestene behjublet som en seier for demokratiske bevegelser i en region av verden som på denne tiden var preget av diktaturer og autoritære regimer.

Sosiale medier og teknologiutviklingen skulle bidra til å spre demokrati over hele verden. Kunnskap og utdanning skulle bli fritt tilgjengelig for selv de laveste på rangstigen, og mange trodde den gang at med tilgang til kunnskap – som internettet kunne tilby – ville «umuliggjøre» andre styringsformer enn demokratiet.

«Connecting the world»

Mark Zuckerberg selv uttalte at Facebooks formål er å gi mennesker verktøy til å kommunisere og dele informasjon, som skal bidra til å koble sammen verden.

Ideen var at dette skulle bidra til å redusere forskjeller mellom mennesker og mellom samfunn. Økt tilgang på kunnskap og informasjon (som i mange land tidligere har vært unnlatt de store massene) skulle teoretisk sett øke makten til de lavere klassene og vanskeliggjøre undertrykking, både politisk og økonomisk.

Og initielt så dette ut til å stemme. Helt til man innså (eller ikke innså) noe fundamentalt: Det er vesentlig enklere å skape flertall for å avskaffe det eksisterende styresettet enn å skape flertall om å etablere et nytt påfølgende styresett.

Dette viste også til gagns viktigheten at et sett felles verdier og tankesett som grunnmuren i et stabilt og fungerende samfunn.

Kort fortalt ble Den arabiske våren en stor katastrofe som endte med å sende flere av de berørte landene ut i politisk kaos og økonomisk krise.

De lovende politiske og demokratiske implikasjonene av sosiale medier begynte å danne sprekker.

2. Facebooks børsnotering – en plan for kommersiell suksess

Det kan framstå nokså utrolig når vi står her i 2020 at ti år tilbake var det mange, meg selv inkludert, som stilte spørsmålstegn ved hvorvidt det var mulig å tjene penger på plattformer som Facebook. I hvert fall store nok summer til å dekke enorme kostnader til utvikling og drift, samt skyhøye forventninger.

Men å tjene denne typen penger på bannerannonser framsto nærmest som en utopi i 2010.

Og grunnen til dette var fordi det Facebook skulle tjene penger på, eller måten de skulle bli lønnsomme på, ble til langs veien. Og nøkkelen lå i lagring av data. I enorme mengder.

Algoritmer

At annonsører ønsker å treffe sine potensielle målgrupper er ikke noe nytt som har dukket opp de siste tiårene. Det har alltid vært en suveren fordel dersom bedrifter kan annonsere spesifikt til definerte målgrupper, og på den måten oppnå bedre effekt.

Det nye med Facebooks plattform var tilgangen til detaljert informasjon om demografiske kjennetegn, interesser, smak, legning, sivilstand, og så videre, blant millioner av brukere verden over.

Dette ga Facebook to muligheter: 1) å servere annonser på sine nettsider til svært spesifikke målgrupper med en banebrytende detaljeringsgrad; og 2) å tilpasse innholdet på Facebook direkte til hver bruker for å skape en mest mulig engasjerende brukeropplevelse, som sikrer at flest mulig annonser blir sett.

For å realisere begge disse elementene tok Facebook i bruk avanserte databehandlingsteknikker og maskinlæring kort sagt for å gjøre Facebook mest mulig «avhengighetsskapende».

På den måten skulle brukerne tilbringe mest mulig tid på Facebook sin nyhetsfeed.

Brukernes data ble også lagret over en lav sko. Geografisk posisjonering, chatmeldinger i Messenger, innlegg, hvilke innlegg som blir lest, hvilke innlegg som reageres på, for å nevne noe.

Dette skulle brukes for å kunne tilby treffsikre annonsetjenester, samt for å kunne skreddersy innholdet.

Kombinasjonen av ekstremt treffsikre annonser og høyt brukerengasjement, skapt av de såkalte – og nå beryktede – algoritmene, ble til slutt gull for den kommersielle delen av virksomheten.

3. Politisk kontroversielt

Siden den gang har Facebook blitt kommersielt fantastisk lønnsomt, og aksjen har nådd nye himmelhøye nivåer. På den andre siden har den initielle politiske «haloen» falmet nærtil fullstendig. Altså temmelig motsatt fra hvordan ståa var tilbake i 2010.

Årsaken til at jeg velger å utlede de to elementene som jeg mener er essensielle for å få fram hovedpoenget i denne artikkelen, er at jeg mener at det i denne saken finnes enkelte paradoks eller dikotomier som er interessante å analysere.

Når vi nå er i den situasjonen at Facebooks algoritmer beskyldes for å skape den polariseringen vi ser i samfunnet i dag, er det sentralt å forstå hvordan konsensus kunne gå fra at Facebook ble ansett som et lovende demokratisk verktøy til en potensielt destruktiv kraft for den demokratiske samtalen.

Felles sett med verdier

Moderne demokratier er kjennetegnet ved at det stor grad av enighet om de mest grunnleggende verdiene og normene i samfunnet. For at demokratiet skal fungere i praksis er det en nødvendighet at det store flertallet aksepterer at det partiet eller den kandidaten som får flest stemmer, skal bestemme.

For å få dette til er man også avhengig av å drive aktiv folkeopplæring over tid. Det er nødvendig å gi skoleelever opplæring i demokratiske verdier og normer, og i Norge har skolen en aktivt sosialiserende funksjon. På denne måten kan samfunnet sikre at framtidens politiske aktører også deler et demokratisk grunnsyn.

Dette helt fundamentale elementet ved fungerende demokratier ble fullstendig oversett under Den arabiske våren, hvor enigheten om disse grunnleggende verdiene ikke eksisterte i befolkningen.

På samme måte ser vi nå at dette også kan påvirke samfunn hvor disse strukturene er på plass – over tid. Vi ser nå at fri flyt av informasjon (og desinformasjon), i kombinasjon med destruktive algoritmer, vil kunne rokke ved våre grunnleggende verdier og skape splid og polarisering.

Og her kommer paradokset. Fordi vi nå innser at fri flyt av informasjon (og desinformasjon) kan være skadelig i kombinasjon med aggressive algoritmer, avfeies fri flyt av informasjon i sin helhet som destruktivt.

Falske nyheter og faktakrigere

I kjølvannet av Donald Trumps valgseier i 2016 har kritikken haglet mot Facebook som hadde tillatt falske nyheter og desinformasjon til å påvirke folkeopinionen. Avsløringen av russiske trollfabrikker medførte at desinformasjon på internett har blitt et fokusområde for myndigheter i de fleste land.

Vi har sett mediene posisjonere seg som faktabærere i en verden full av tvilsomme kilder, samt oppstandelsen av faktasjekkingsnettsider som Faktisk.no.

Etter hvert har myndigheter og eksisterende medieaktører innsett viktigheten av å ha «kontroll» på informasjonsflyten. En helt grunnleggende pillar i et stabilt samfunn. Dette er, til tross for hva mange kanskje mener, ukontroversielt.

Ethvert samfunn til alle tider har søkt å ha noe kontroll på hvilke meninger som kommer til uttrykk og hva som er «sant».

Det har kort sagt i vært både gunstig og til tider avgjørende at et samfunn har stor enighet om, og til dels monopol på, hva som er sosialt konstruerte sannheter. Av den grunn at hvis folk ikke kan enes om hva som er sant eller usant så umuliggjør dette det demokratiske ordskiftet, og det skapes polarisering og splittelse.

Og her kommer faktasjekkingstjenester som Faktisk.no inn på banen. Men hvordan kan private aktører hevde seg et monopol på hva som er fakta og hva som ikke er fakta?

Alle er enige om at desinformasjon er skadelig, men å etterlate vurderingene av hva som er – og ikke er – desinformasjon i noen få menneskers hender, har utvilsomt sine egne utfordringer.

Særlig innenfor svært politiske betente temaer som menneskeskapte klimaendringer, grønn kraft eller integrering av innvandrere, eller sågar Donald Trumps politikk, er dette en ekstremt utfordrende rolle å inneha.

I en tid med fri flyt av informasjon er det faktisk nærtil umulig, for når alle kan stille spørsmålstegn ved «vedtatte sannheter», kan hvilke som helst av dem slå sprekker.

Replikasjonskrisen

For en som har jobbet med statistikk i mange år er det hevet over tvil at statistikk benyttes aktivt politisk hver eneste dag. Det er også åpenbart at statistikk er ekstremt enkelt å tilpasse etter eget ønske og formes til sin agenda.

Innen forskningen har det de siste årene kommet rapporter som viser at det innen mange fagfelt, særlig innenfor samfunnsvitenskapene, har oppstått en replikasjonskrise.

Forskningsresultater fra studier som har satt dagsorden har vist seg umulig å replisere. Dette er fagfellevurderte og viktige studier som har formet flere av dagens samfunnsvitenskaper, som svikter på sitt aller mest grunnleggende prinsipp: etterprøvbarheten.

Det er altså full splid om enkelte forskningsresultater vi tidligere har ansett som noe av det nærmeste vi kommer vedtatte sannheter innen samfunnsvitenskapene i akademia.

Det store spørsmålet som reiser seg er derfor: hvordan kan private (eller offentlige) faktasjekkere greie å tilføye informasjon til spørsmål som er så kompliserte og med så mye statistikk og motstridende data at selv forskerne ved høyt ansette institusjoner strides over temaene?

Når vi nå ser at Facebook, Twitter og andre organisasjoner har begynt å faktasjekke innholdet som publiseres på plattformene, samt å merke personer og institusjoner med «godkjent»-stempel, ser vi at tiden hvor alle fritt kan dele informasjon uavhengig av politisk eller faglig ståsted, nærmer seg slutten.

Facebook tvinges nå av mektige aktører til å moderere mer og mer av innholdet som slipper til, og det er politisk kontroversielt innhold som står i første rekke.

Selskapet har allerede satt ned en komité på noen få utvalgte medlemmer som skal bestemme hva som er kontroversielt og ikke.

Det kan se ut til at definisjonsmakten, som Facebook en gang i tiden bidro til å utvide og demokratisere, igjen skal innskrenkes.

4. Kontroll – umulig uten negative konsekvenser?

Det er etter mitt skjønn ingen tvil om at hensikten til Mark Zuckerberg når han utledet sin plan om å koble sammen verden og gi alle en stemme, var god.

Underveis har de gått fra å være ulønnsomme til å bli et av verdens mest lønnsomme selskaper. Og fra å være politisk og demokratisk lovende, til å bli veldig kontroversielle.

Det presset som nå legges på Mark Zuckerberg tror jeg kun han er kapabel til å stå i mot. Dette er mannen som fortsatt eier majoriteten av et av verdens mest vellykkede selskaper, og styrer skuta, til tross for at folk har bydd milliarder av dollar for å kjøpe opp selskapet de siste 15 årene.

Når vi nå ser at mektige private aktører går ut og boykotter Facebook-annonsering med et krav om at de skal moderere innholdet vesentlig større grad, ser vi at fri flyt av informasjon i sin helhet vurderes som destruktivt av enkelte aktører.

I hvert fall vurderes det destruktive potensiale større enn den potensielle gevinsten ved å tillate helt åpne plattformer.

Det er liten tvil om at Mark Zuckerberg ikke ønsker å la seg styre av disse kreftene, men han vil sannsynligvis bli tvunget til å gjennomføre enda sterkere tiltak på sikt, som vi har sett de siste årene.

Det kan kanskje være bra for stabiliteten i samfunnet på kort sikt, men dårlig for kunnskapsutviklingen. Og kanskje enda mer splittende over tid.

Det er nok bra at Mark Zuckerberg sitter på toppen, for ellers tror jeg vi allerede hadde sett vesentlig større styring av plattformen.

Jeg tror kontroll av informasjonen er umulig uten vesentlige negative konsekvenser, for det finnes ingen objektive aktører som kan vurdere sosialt betingede sannheter.

Veien videre

Det er ingen tvil om at vi ser utfordringer knyttet til fri flyt av informasjon på sosiale medier. Det er store utfordringer knyttet til de polariserende algoritmene på Facebook og andre plattformer, og vi ser at dette bidrar til å svekke det demokratiske ordskiftet i USA.

Problemet er bare hvordan dette skal løses. Jeg tror ikke kontroll på meningsutveksling og dermed en uunngåelig forringelse av ytringsfriheten er veien å gå, uansett hvor mye hatefullt som blir ytret.

Vestlige demokratiske samfunn angripes av mer lukkede og autoritære regimer i det digitale rom fordi vi er mest sårbare der vi er aller sterkest.

Som matematikeren Eric Weinstein uttalte i sin podcast The Portal: det er fri utveksling av alle typer meninger – også de kontroversielle – som er USAs konkurransefortrinn mot lukkede regimer som Kina og Russland.

Det kan derfor bli en felle å tillate behov for kontroll å skade den ytringsfriheten og -mangfoldet som vi har kjempet så innbitt for gjennom historien, og som fremmede makter prøver å unytte sårbarheten til.

Trolig er disse frihetene verd de potensielle nedsidene.

• Category: Amerikansk politikk, Digitale medier, Digitale medier, featured, Samfunn, Sosiale medier, Teknologi
• Tag: algorithms, algortimer, Den arabiske våren, desinformasjon, disinformation, etterprøvbarhet, Facebook, fake news, faktisk.no, falske nyheter, Mark Zuckerberg, politikk, politisk sosialisering, replikasjonskrisen, sosiale medier